Dette spesifikke uret daters til 1968, med tilhørende "Big triangle" og sverdvisere, samt 565 urverk, den siste utgaven fra Omega sin automatiske 550-serie.
Jeg kommer ikke til å skrive så mye om Seamaster 300, da det eksisterer en god del blogginnlegg og nettside-artikkler der ute som omhandler disse klokkene, skrevet av mer kunnskapsrike og dedikerte Omega-kjenner enn meg selv.
Det blir derimot mye fokus på og bilder av det aktuelle uret. Dette er en litt "sjelden" vintage dykker, sjelden fordi den ikke har noen form for vannskader, men ser veldig godt brukt ut. Hva en klokke skal brukes til blir opp til hver enkelt eier, det at folk ikke hadde noen anelse om at klokken de kjøpte for å dykke med på 60-tallet en dag skulle bli et verdifult samleobjekt, ser jeg bevis på hele tiden. Noen ganger har det gått gale, andre ganger har klokken bare fått "mer historie" og føles på en måte mer genuin.
La oss ta en titt på utgangspunktet!
Det er tydelig at klokken har blitt brukt til male eller sparklearbeid, glasset er veldig ripete og muligens orginalt til klokken. Kassen kan renses i ultralyd, men Bezelen må skrapes ren med plastikkskrape og bensin.
Urverket ser veldig bra ut, baklokkspakningen har "smeltet" dette skjer ofte med veldig gamle tykke pakninger. Den blir som en superseig tyggis, som er veldig vanskelig å fjerne. Aceton eller ultralyd funker.
Skive og visere eksponert, de er i så god stand som mulig. Helt jevn farge på tritriumen på skive og visere og ingen merker eller riper på noen av delene.
Skive og visere demonteres og legges til siden. Urverket er demontert og klar for rensemaskinen.
Mens urverket og kassen ligger til rens passer det fint å sette igang med å polere glasset. Det har noen veldig dype riper, men ingen sprekker eller skader som gjør at det ikke kan brukes.
Glasset slipes ned med den legendariske neglefilen fra sminkeavdelingen til HM
"Siste finish" gjøres med klut og messingpuss.
Glasset er ferdig polert, urverket er ferdig renset mens kassen får seg litt ekstra tid i ultralyden for å bli kvitt all sparkel.
Ny fjær monteres i fjærhuset.
Fjærhus og sentrumshjul monteres.
Løpeverk og anker monteres.
Opptrekket og viserstilleverket monteres, løpeverket oljes fra skivesiden.
Baseverket er montert og klart for reguleringsapparatet. Urverket har nok blitt skrudd på før, men det kan umulig være mye. Alt ser veldig pent ut.
Urverket regulers på Lilleborgs største reguleringsapparat med våren i bakgrunnen. Klokken viser veldig bra resultater, som forventet av et såpass "uherjet" urverk.
Sekundtapp med friksjonsfjær monteres, direkte koblet inn i mellomhjulet. Dette var en veldig typisk måte å få til "sentrum sekund" før i tiden. På moderne urverk går stort sett sekundviseren direkte på sekundhjulet.
Datoskive og datofremføringshjul monteres, datoskiven er uten skavanker og ser egentlig helt ny ut.
Tallskive og visere montert og urverket er klar for å komme seg i kassen. Først må bare kassen bli klar for urverket...
Den gamle kronen har en liten skavank, men siden det er den orginale kronen, og skavanken har veldig lite praktisk betydning, mener jeg det er fordelaktig å beholde den. Kronenpakningene har lidd samme skjebne som baklokkspakningen og "smeltet". Dette er i grunn en fordel, da man slipper å bruke tid på å plukke de ut, og kan bruke ultralyd til å fjerne dem. Nye pakninger settes inn.
Glasset er igjen gjennomsiktig og monteres i den sparkelfrie kassen, glasset er "armert" og har en liten spennring i stål, dette skaper mer trykk inn til kassen som bidrar til å klokken vanntett. Vanligvis blir glass, selv med armeringsring, slappe over årene. Disse dykkerglassene er heldigvis ekstra tykke og klarer derfor å holde formen sin bedre enn standardglass. Derfor klokken kan bli tett selv med et gammelt glass.
Ny baklokkspakning kommer på plass og kassen monteres ferdig. På så gamle klokker med plexiglass velger jeg å trykkteste uten urverket i. Det er for å være 100% sikker på at skive og visere er trygge om det i verste fall skulle gå gale i trykktesten.
Trykktesten går bra, nå kan urverket monteres i kassen og klokken kan ferdigstilles.
Urverket monteres i kassen, og det eneste som gjenstår inni klokken er automatikkmodulen.
Clutchhjul demontert, dette hjulet sørger for at automatikkloddet kan trekke opp fjæren uansett hvilken vei det roterer. Clutchhjulet blir demontert og montert ved bruk av spesialverktøy. De små hjulene nederst til høyre er veldig følsomme for skitt og smuss, om de henger seg opp kan man i noen tilfeller få rotoren til å gå amokk ved å trekke opp klokken.
Clutchhjulet skrus sammen og automatikken kan monteres.
Automatikkmodulen montert, baksiden smøres før den monteres på urverket. Det største hjulet fremst i bildet går i inngripning med sperrhjulet som trekker klokken.
Da er klokken så godt som komplett, og mangler bare baklokk og bezel.
Baklokket strammes godt i kasseåpneren, for å sikre at pakningen ligger godt klemt og baklokket ikke kan finne på å skru seg ut.
Ferdig produkt! Og du verden for en flott klokke som gjemte seg under sparkel og ripete glass. Crisp og fin kasse, med så godt som perfekt skive, visere og bezel. Dette er uten tvil den fineste SM 300 klokken jeg har fått gleden av å jobbe med.
Som urmaker med fokus på eldre klokker, gjør jeg stort sett ikke så mye med klokkens utside, bortsett fra å polere glasset. Det er gøy å få gjøre en så stor forandring på klokkens utside og estetikk.